29 juli 2011
En uke har gått siden den uvirkelige tragedien. En tragedie som satte hele Norge og resten av verden i sjokktilstand. Ord kan ikke beskrive hvor jævelig dette er.. Alt har bare føltes helt meningsløst siden fredagen. Det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at det har skjedd. Alle de uskyldige menneskelivene som gikk tapt på grunn av et monster som valgte å bestemme over deres skjebne. Ingen har rett til å frarøve menneskets frihet, rett til å leve. Ingen.. Det er så urettferdig og meningsløst. Jeg prøver å forestille meg hvordan det var for alle på Utøya - frykten, sjokket, følelsene.. det å måtte løpe for livet, men det er umulig for ingen skal måtte oppleve noe så forferdelig.
Jeg blir så utrolig rørt når jeg ser samholdet som hele Norge har vist de siste dagene - all den kjærligheten, medfølelsen, styrken. Roser, lys, omtanke, velskrevne ord og taler. I går fikk jeg endelig dratt ned til domkirken for å legge ned roser og en liten hjerteboks for å vise min medfølelse. Med en gang jeg la ned det hjertet strømmet tårene til. Det var bare utrolig rørende og følelesladet å være der nede. Vi gikk også inn i domkirken for å tenne lys, da fikk vi se Maria Mena fremføre hennes versjon av mitt lille land 3 ganger - det var utrolig vakkert :) Etter vi hadde vært å lagt ned blomster rundt domkirken, gikk vi rundt i byen å la ned blomster. Folk har virkelig vist sin kjærlighet og det så jeg godt i går. <3
Hvil i fred alle dere som gikk bort - dere vil aldri bli glemt <3
